Jeg hører til
Gå tilbakeDet er lettere for oss mennesker å kjenne oss inkludert og å ta imot andres invitasjon til å bli inkludert, dersom vi har et ok selvbilde.
Dersom vi ikke tenker vi er ok, er det vanskelig for oss å tro at andre vil invitere og inkludere. Da kan det triste skje at vi ikke tar imot invitasjon om å inkluderes, selv om vi ønsker det og egentlig lengter etter det. Vi stenger av og opptrer som vi avviser. Det kan skape uklarhet mellom oss mennesker. Den som inviterer kjenner seg såra og heller ikke god nok.
Mekanismene gjelder i alle aldre, og de skaper vanskelige situasjoner i voksenlivet.
Det kan i første omgang virke egoistisk å jobbe med å få et godt selvbilde. Men det er et nyttig grunnlag for å ta sin egen plass , ikke avvise og ikke ta noen andres plass.
Når vi er i balanse med oss selv, vil ikke egoet vårt kjempe etter noe mer for å føle seg hel eller god nok.
Da har vi og plass til å se de andre og deres opplevelse.
Når vi skal forberedes til krevende situasjoner ombord i båt eller fly, blir vi bedt om å først ta på egen redningsvest, - før vi kan hjelpe andre.
Vi trenger å komme tilrette med eget liv først. Jeg er ok og du er ok, er mantraen i transaksjonsanalyse. Det er enkelt men rommer mye. Det kan også sies på denne måten: " Si meg hvordan du kommuniserer, så skal jeg si deg hvem du er." Hvordan vi voksne kommuniser er avgjørende for kulturen hjemme, og der vi har ei rolle sammen med barn og unge. Vi snakker om funksjonelle samspill og dysfunksjonelle samspill.
Dersom vi strever med oss selv, er det ei gave til våre barn å selv få støtte og hjelp først, ikke for å bli perfekt, men for å godta den vi er med styrker og svakheter.
Da kan vi letter akseptere styrker og svakheter hos de vi omgås og lever sammen med. Når barn opplever gjensidig raushet og vilje til forståelse mellom oss voksne, så lærer de om å aksepter seg selv og de kjenner seg god nok og inkludert i et "uperfekt" fellesskap.